Sagnet om Nume Vardebygger
(Fritt etter Henrik Kraviks fortelling i boka Numedalsfolk fra 1897.)

Kong Håkon den gode ble oppfostret i England ved kong Adelsteins hoff, og fikk navnet Håkon Adelsteinfostre.  Da han kom tilbake til Norge hadde han med seg noen engelske hærmenn, blant dem var den femtenårige Nume.

Da Håkon ble konge, Håkon den gode, var "Nume den bretske", som han ble kalt, noen år i kongenes hær. Han var en av Håkons betrodde menn. Senere fikk Nume ansvaret for kongens gårder i Skiringsal.

Nume ble snart venn med den mektige Tjodolf og hans vakre datter, Bergliot, med klengenavnet Skirsol, Skiringsals sol. «Hun og Nume kom straks til at elske hinanden».

Skjebnen ville det slik at da Nume var på besøk hos Håkon den gode en høst, ble han kjent med Bolle Oddleivson, en Islandsk skald. Nume og Bolle ble gode venner, og da Nume reiste ble Bolle med til Skiringsal.

Tjodolf ble også kjent med Bolle og da Tjodolf oppdaget at han ikke bare var en stor skald, men også nedstammet fra en kjent norsk slekt, inviterte han Bolle til å bli vinteren over.

Da Bolle møtte Skirsol forsto han at de soler han hadde sett bare hadde vært matt månelys på vinterhimmelen. «Hans hjerte smeltet som en isklump i junisolen og han tenkte, henne eller ingen». Bolle la all sin kraft i både skaldskap og sang for å vinne denne kvinnen.

Til farens store ergrelse lot ikke Skirsol seg påvirke, det var Nume hun elsket.

Da Bolle ved Marimess gikk til Tjodolf for å be om Skirsols hånd var det ikke nei i Tjodolfs munn. Han ble mottatt som den kommende svigersønn og bryllupet ble satt til midtsommerdagen.

Farens beslutning kom som et sjokk på Skirsol og Nume. Hva skulle de gjøre nå? Nume bestemte seg for å oppsøkte Tjodolf for å få han til å endre sin beslutning. Han fikk nei med den begrunnelsen at han var utlending uten stamtre, mens Bolle hadde ekte nordisk stormannsblod i årene.

I fortvilelsen over dette svaret, bestemte Nume og Skirsol seg for å rømme til et sted der ingen kunne forstyrre deres kjærlighet.

Det var denne våren Håkon den gode ga ordre om vardebygging. Vardene skulle varsle ufred og krig. Nume ble utnevnt til oppsynsmann for vardereisingen fra Skiringsal og oppover Lågendalen så langt det bodde folk. Da han kom fram til den nåværende gården Ulvik i Rollag, ble han fortalt at Vrågåfjell var det beste stedet å reise en varde her i bygda. Herfra kunne han se at storskogen og ødemarka overtok og det var ingen hensikt å bygge flere varder i dalen.

Det var på Vrågå, da han satt og skuet utover de store øde skogene med den rolige Lågen nede i dalen, at han bestemte seg for at det var hit han ville rømme med Skirsol. Kveldene brukte han til oppdagelsesferder. Han ønsket å finne et godt sted der han kunne bygge en gård.

Da varden var ferdig, reiste Nume hjem til Skiringsal der Skirsol ventet. De hadde mange stevnemøter. Det nærmet seg raskt midtsommer og bryllup.

Så en dag var de plutselig borte, og ryktet om at Nume hadde rømt med Skirsol løp som ild i tørt gress. Bolle svor hevn over Nume, men hvor hadde de rømt? En fisker fant Numes båt, veltet og tom. Da trodde alle at flyktningene hadde druknet i et forsøk på å komme med en båt til England.

Men langt oppe i «Laugardalen», på et solfylt nes, fant Nume og Skirsol sin lykke som nybyggere på gården de kalte Bergsjø.

Etter noen år bestemte Nume seg for å reise til Skiringsal for å hilse på sin svigerfar. Han ble godt mottatt og Tjodolf  fulgte med Nume til Bergsjø for å hilse på sin datter og sine barnebarn. Denne turen skulle bli skjebnesvanger for nybyggerne.

Bolle var kommet tilbake etter en reise til Island, og fikk da rede på hvor de holdt til. Han fikk med seg kjentfolk og reiste til Bergsjø for å få sin hevn.

Bolle utfordret Nume til holmgang. Kampen sto på Storholmen. Nume trodde på seier for han hadde sverdet «Håkons gave» i sin hånd. Kampen ble lang og hard og tilslutt døde begge.

Nume ble lagt i haug på Bergsjø. Skirsol reiste et gudehov ved haugen og alterilden brant både dag og natt. På Storholmen bygget hun også et alter, men her brant ilden bare en gang om året,- på holmgangs dagen. Holmen fikk navnet Numeholmen og heter det fortsatt.

Det var Nume den bretske som ga navn til Numedalen.

Blant Skirsol og Numes barn utmerket mennene seg i styrke og våpenbruk, og kvinnene med sin skjønnhet og storsinnethet. Lenge var dette Numedals mest ansette slekt. Kravik skriver, « Ja, endnu i vore Dage skal der findes Slækter, der fører sin Stamtavle tilbage til Nume den bretske, «hin første Pioner i Rollag Præstegjeld»».